Jeg har alltid tenkt på og opplevd yoga som en tradisjon som muntlig overleveres fra lærer til elev. Det er først etter en grundig fordypning i yogaens ulike praksiser at det har vært naturlig for meg å ty til hva som står skrevet om yoga.

Grunnlaget for min egenpraksis er det jeg har mottatt hovedsakelig muntlig fra mine lærere.   Mine lærere har alltid henvist til skrifter, men dette har kun vært av underordnet karakter. Samtidig så har jeg alltid visst at jeg på senere tidspunkt kom til å dykke inn i skriftene og bøkene. Men kun når jeg kjente at tiden var inne for dette.
Jeg er og blir en praktiker som må kjenne på kroppen og i sinnet hva som skjer når jeg GJØR yoga.

Det er dette som er grunnlaget for min undervisning; jeg underviser fra mine personlige erfaringer med å gjøre yoga. Når jeg lærer noe nytt, bruker jeg lang, lang tid til egenpraksis, til å fordøye, til å undres, til å utforske praksisen før jeg tar det inn i min undervisning. Det gjør at når jeg kjenner at jeg er klar, da er jeg trygg og på plass i min undervisning. Og når jeg underviser, åpnes nye dører, nye dimensjoner som skapes gjennom min observasjon av mine elevers erfaringer. En livsreise.

Etter hvert kan flere dimensjoner komme til; blant annet det å dukke inn i de teoretiske aspektene av yoga. Mange av disse skriftene er jo nedtegninger av andres, mye eldre enn meg, erfaringer med yoga. Når jeg dukker inn i dette, opplever jeg på den ene siden å gjenkjenne og på den andre siden ikke forstå i det hele tatt. Det er ikke så merkelig; jeg er unik og det er også de som har skrevet eller blitt sitert.
Og jeg tillater meg å undres når jeg ikke forstår eller ikke gjenkjenner. Kanskje har jeg ikke praktisert nok og på rett måte, eller jeg rett og slett er skrudd sammen på en annen måte enn den/de som skrev.
Men jeg fortsetter min praksis, jeg søker råd når jeg trenger og jeg er tålmodig.

Gjennom min utdanning i Tradisjonell klassisk yoga har jeg nok materiale å dukke inn i resten av mitt liv. De 3,5 årene og 1.000 timene som ble nedlagt har vist seg å være en fantastisk investering på så mange måter; for egen helse og som yrke.
For meg er dette blitt en livsretning som fører meg gjennom livet. Og jeg må nok innse at jeg aldri kommer frem. Heldigvis.  

Jeg går rolig på myke stier i skogen, omkranset av trær, av fuglesang, og solen sender gylne stråler ned til meg. Jeg går i ydmykhet.

Klem, Anita