Å romme er ikke å holde seg åpen for alt, hele tiden.
Å romme er en stillferdig kunst; en indre bevegelse der vi kjenner etter hva som faktisk får plass i hjertet vårt, og hva som må få vente utenfor døren en stund.

Verden kommer mot oss i store bølger nå. Nyheter, kriser, meninger, frykt og uro skyller inn, ofte uten nyanser, uten pustepauser, uten de små historiene som minner oss om godhet, verdighet og menneskelig varme. Det er lett å miste seg selv i dette. Lett å miste overskudd, klarhet og retning. Lett å miste kontakten med det som nærer, det som gjør oss myke nok til å kjenne omsorg, og sterke nok til å vise empati. Hjertet vårt, både det som slår i brystet og det som beveger seg som energi i oss, er ikke laget for konstant alarmberedskap.

Når vi lever i slik vedvarende alarm, er det ikke bare følelsene som blir overveldet, men også nervesystemet vårt. Det sympatiske nervesystemet, kroppens beredskapssystem, får dominere, mens det parasympatiske nervesystemet, som er ansvarlig for ro, restitusjon og heling, får for lite rom. Vagusnerven, denne stille forbindelsen mellom hjerne, hjerte og mage, trenger trygghet, pauser og langsomhet for å kunne gjøre jobben sin: Å minne kroppen om at den er trygg nok til å hvile, fordøye, føle og være i kontakt.

Å romme betyr også å vite når nok er nok. Når det mest kjærlige vi kan gjøre – både for oss selv og for verden – er å trekke oss litt tilbake. Skru ned volumet. Velge stillhet fremfor støy. Velge nære samtaler fremfor endeløse strømmer av informasjon. Når vi mister kontakten med hjertet, blir vi ikke mer medmenneskelige av å vite mer; vi blir ofte bare mer slitne, mer avstengte.

Å ta en pause fra nyheter kan være en handling av dyp omsorg. Å lene seg på de nærmeste, avtale at de sier ifra når det er viktig å koble seg på igjen, er ikke flukt – det er tillit. Det er å erkjenne at vi ikke må bære alt alene, og at rommet i oss blir større når vi tar vare på det. Slik kan vi komme tilbake, når tiden er inne, med et hjerte som fortsatt er levende, mottakelig og i stand til å romme det som virkelig betyr noe.

Jeg tar en pause nå fra alt det som trekker meg vekk fra og forstyrrer det som er viktig for meg; forstyrrer det å være tilstede i meg og mitt, forstyrrer det å være et godt medmenneske. Jeg har alltid tenkt at det er viktig å følge med på det som skjer fordi det gjør meg til et godt medmenneske. Men jeg har tatt feil.
Nyheter får vente; jeg slår på nyhetskanalen når jeg kjenner at jeg er klar til å romme alt igjen.