Å vende blikket innover – refleksjoner om meditasjon.

Min erfaring er at det ikke er bare en metode; det finnes mange. Meditasjonsmetoder/-praksiser varierer avhengig av kultur, religion og også tradisjon. Men alle har ett fellestrekk: ønsket om å berøre den meditative tilstanden – et indre rom av våken ro.

En nøytral vei inn.

Jeg tror som sagt ikke på én sann måte å meditere på. For meg handler meditasjon om nøytralitet – å møte øyeblikket slik det er, uten krav om at det skal føles på en bestemt måte.

For noen er meditasjon en del av en religiøs praksis, for andre et verktøy for stressmestring, eller en naturlig forlengelse av yoga.

Min egen praksis hviler i den klassiske yogatradisjonen, inspirert av Satyananda Saraswati, men jeg henter også mye fra mental trening og andre meditative retninger. Alt dette flettes sammen i undervisningen min – på en måte som gjør praksisen tilgjengelig og jordnær.

De indre trinnene.

I yogatradisjonen beskrives meditasjon som en prosess med flere lag.

• Pratyahara, å trekke sansene tilbake og også at sinnet etter hvert kan trekke seg tilbake fra sanseinntrykkene. I en verden der vi konstant bombarderes av inntrykk, gir denne fasen oss mulighet til å vende blikket innover og lytte til hva som faktisk skjer i oss.
• Dharana, konsentrasjon. Her trener vi evnen til å hvile oppmerksomheten mot ett objekt; på pusten, et mantra, et bilde eller lignende. Det handler ikke om å kontrollere sinnet, men om å utvikle en stødighet sinnet over tid.
• Dhyana, meditasjon. Når sinnet hviler naturlig, våkent og stille. Det er ikke noe vi «får til» – det er noe som oppstår når vi slutter å prøve for hardt.

Disse trinnene danner grunnlaget i min undervisning. Vi bygger gradvis opp evnen til nærvær og stillhet – slik at meditasjonen får vokse frem på en trygg og naturlig måte.

Hvorfor det kan føles vanskelig

Mange forteller meg at de har prøvd å meditere, men at de ikke «får det til». De blir rastløse, mister tålmodigheten, eller føler seg mer stresset enn før. Og jeg forstår det godt.

Vi lever i en verden med et tempo der stillheten nesten kan føles uvant, til og med ubehagelig. Sansene våre er overstimulerte, tankene flyr, og hjernen vår er vant til multitasking. Å sitte ned og bare være kan derfor oppleves som å svømme mot strømmen.

Men nettopp der, midt i motstanden, ligger muligheten. Når vi sakte øver på å bli, åpner vi døren til noe dypt menneskelig – en kontakt med oss selv som ikke krever prestasjon.

Og det vakre er: I stillheten finnes en kraft som ikke lar seg forklare; den må erfares 🧡.

Hvis du vil lytte til en utvidet versjon av denne bloggen; klikk på lenken for å gå til min podcast og episoden om meditasjonsprosessen.

God klem; Anita